Forutsetninger

Teosofi bygger på noen grunnleggende forutsetninger:

Alt er liv. Det finnes ikke noe, som ikke er uttrykk for et vesens livsutfoldelse, enten det er planter, dyr og mineraler; planeter, solsystemer, galakser i makroverdenen, eller kroppsorganer, celler, molekyler og atomer i mikroverdenen. Vi mennesker lever således i en makroverden og bærer med oss en mikroverden.

Vår planet Jorden er legeme for et levende vesen, der utviklingen styres av jordens åndelige Hierarki, en gruppe vesener, som har tilbakelagt evolusjonen gjennom menneskeriket og deretter påtatt seg ansvar for jordens videre utvikling.

Livet er evig. Døden er en overføring av bevisstheten fra kroppen eller den fysiske hjerne og over på våre høyere legemer. Etter et opphold i de høyere verdener, inkarnerer vi igjen for å fortsette vår evolusjon på jorden.

Inkarnasjonene styres av den karmiske lov, en årsakslov som samtidig er en ideell pedagogisk lov. Vi inkarnerer og fødes med den karmiske ballast vi har tilegnet oss i tidligere inkarnasjoner. Vi fortsetter i et nytt liv, der vi slapp i foregående. I tillegg har vår sjel i tiden mellom to inkarnasjoner, i samarbeid med karmiske veiledere, laget et livsprogram for inkarnasjonen som sørger for en ideell videreutvikling. Vi fødes med foreldre, i et miljø og i en tid som er ideell for vår videre evolusjon.

Ethvert menneske har en treenig struktur: monade (åndelig, guddommelig kjerne), sjel og legeme. Det er monaden som driver evolusjonen fremover, mens sjelen er vår erfaringsbank, som rommer våre innlærte egenskaper. Legemet er ifølge teosofien sammensatt av en mental, en emosjonell og en fysisk del, og deres relative styrke kan variere mye fra menneske til menneske. Et menneske i inkarnasjon har dessuten en personlighet, som gjør mennesket til en individuell enhet, som mer eller mindre påvirker sine omgivelser.

Planen for menneskets evolusjon er gjennom erfaringene fra et stort antall inkarnasjoner å gjøre sine legemer perfekte og la sjelen i tiltakende grad styre personligheten. Når sjelen har oppnådd full kontroll, overtar monaden styringen. Mennesket avslutter deretter sine erfaringer i menneskeriket og overgår til neste naturrike. Kjennskap til denne evolusjonen utgjør en vesentlig del av det teosofiske studium.

Ifølge teosofien finnes det 60 milliarder menneskelige monader knyttet til jorden. For tiden er 7,3 milliarder eller 12,2% i inkarnasjon. Derfor lever vi primært i høyere verdener og sekundært i den fysiske verden, som kan sies å være en skole for utvikling av intelligensevnen.

Det finnes menneskelige vesener overalt i universet, og de utvikler alle intelligensevnen. Selv om vitenskapen ikke regner med at våre naboplaneter (som Venus og Mars) er bebodd, forteller teosofien at de inneholder menneskeriker, som er mer avansert enn jordens menneskerike. Bortsett fra Pluto om den skal regnes som en planet, er jordens menneskehet den minst utviklede i dette solsystemet. Benjamin Creme har skrevet om den hjelpen andre planeters menneskeheter gir oss, og at det vil bli etablert kontakt når jordens menneskehet er avansert nok til å forholde seg til nærkontakten uten å bli hysterisk.

Vårt overordnede system er solsystemet, som er legemet for et vesen teosofien kaller sollogos, mens planetene er å likne med kroppsorganer i dette vesenet. Hovedmålet for sollogos’ evolusjon er å utvikle kjærlighet/visdom til fullkommenhet, og det omfatter dermed alle de vesener som lever i systemet. Derfor gjorde Hierarkiets leder Kristus nestekjærlighet til sitt hovedbudskap for 2000 år siden.